Abels samlede verker
Niels Henrik Abels samlede verker ble første gang utgitt i 1839. Da det ble kjent i Paris at Abel var død, avla baron Jean Frédéric Théodore Maurice på vegne av L’Académie des Sciences en offisiell kondolansevisitt hos grev Gustaf Carl Fredrik Löwenhielm. Maurice fremholdt den store vitenskapelige betydning det vill ha om Abels arbeider utkom i en samlet utgave, og antydet at hans kongelige høyhet kronprins Oscar sannsynligvis ville være interessert i å støtte et slikt prosjekt.
Den 17. juli 1831 gjentok baron Maurice anmodningen på vegne av akademimedlemmene Legendre, Poisson, Lacroix og Maurice. Denne oppfordringen sendte Löwenhielm videre til sin nære venn, Jöns Jacob Berzelius, den verdenskjente kjemikeren som også var sekretær for Kungliga Svenska Vetenskapsakademin. Löwenhielm skrev fra Paris at “wore det ej synd för wettenskapen, och försummad fördel för Scandinaviens lärda ära och celebritet om de skrifter som til denne grad wäckt Institutets upmärksamhet och åt en okänd Adjunct i ett fiärran Universitet tillvunnit sådanna omdömen – om, säger jag, desse skrifter skulle forblifva liggande okände i Manuscript, och omsider försvinna utor menskliga wetandet”.
Berzelius på sin side mente at universitetet i Christiania var den rette institusjonen til å ta seg av saken, og skrev dette til professor Christopher Hansteen, 27. september 1831. I Christiania fremla Hansteen forslaget for det akademiske kollegiet. Kort tid senere ble det besluttet at Abels verker skulle ugis på statens bekostning, og med Abels tidligere matematikklærer Bernt Michael Holmboe som redaktør.
De av Abels arbeider som tidligere var trykt på tysk eller norsk, samt en del upublisert materiale som Holmboe hadde fra Abels arbeidsbøker og etterlatte papirer, ble nå oversatt til fransk. Med den viktige Paris-avhandlingen var det umulig å få tak i. Manuskriptet var sporløst forsvunnet, og til tross for gjentatte etterlysninger ble det ikke funnet. I 1838, da Holmboe hadde gjort departementet oppmerksom på at han ikke hadde denne avhandlingen, henvendte departementet seg til Akademiet i Paris og ba om en avskrift, men fikk ikke svar. Abels Paris-avhandling kom derfor ikke med i Holmnoes tobinds utgave i 1839. Verket er på 800 kvartsider, på fransk, og var bekostet av Kirkedepartementet. Det inneholder, i tillegg til Abels egne arbeider, en kort biografi basert på Holmboes nekrolog, noen brev fra Legendre, storparten av Crelles nekrolog, og brevet fra Institut de France Académie Royale de Sciences om at Akademiets store pris var tildelt Abel sammen med professor Jacobi. I slutten av bind to har Holmboe dessuten tatt med de av Abels brev som omhandler matematiske emner.
Denne Homboes Abel-utgave vakte begeistring langt utenfor matematikerkretser. Henrik Wergeland skrev i Statsborgeren 2. juli 1837: “Af Oplysningsvæsenets Fond er tilstaaet 1650 Spd til at bestride Omkostningerne ved Forlaget af Abels efterladte mathematiske Skrifter, udgivne i et samlet Vært paa Fransk. (Bravo! Nationen Leve!)”. For Oscar I ble bind II innbundet i rødt saffian med bred bord i gulltrykk og ryggforgylning.
Iniativet til den andre Abel-ugivelsen kom fra Det Norske Videnskabs-Akademi i 1873. Ideen ble lansert av professor Marcus Jacob Monrad etter at han gjennom Sophus Lie hadde fått vite at Holmboes utgave var utsolgt, meget etterspurt og ufullstendig. Videnskapsakademiet søkte så regjering og Storting om 1300 Spd. årlig i tre år. Pengene ble straks bevilget og arbeidet satt i gang, med Sophus Lie og Ludvig Mejdell Sylow som redaktører. Paris-avhandlingen er selvsagt med i denne utgaven av Abels samlede verker som utkom i Christiania i to bind i 1881.
